Det forgjette lands portaler

Hoysann da var det en stund siden forrige oppdatering ja, men sånn er det når man er viktig og opptatt Europeer i Afrika (eller ikke…).
Hvor skal jeg begynne? Kan jo starte med å si at Kampala blir bare bedre og bedre, liker denne byen, men Wandegeya er selve paradis på jord. Immigrasjonskontoret der i mot er vel heller et litt varmere sted i den kristne tro.

Jadda her er historien om Jenny, Pamela og Maria’s herlige eventyr i immigrasjonskø i Uganda (regner med at det er det samme over hele fjøla her nede, men jeg vil jo ikke generalisere): Det hele startet den herrens dag 10 oktober 2008, en fredag for dere som lurer, hvor tre søte og lystige småpiker vandret ned fra Universitetsområdet mot bussholdeplassen i nærheten, hvor de skulle ta bussen til sentrum, mange mange busser passerte dem, men ingen som skulle i riktig retning, til sist ble de enige om å ta en taxi. Som sagt så gjort, og de kom seg endelig fram til det magiske stedet kalt immigrasjonskontoret. Her skulle de få, eller de trodde de skulle få, et lite stempel i sine pass som sa at de kunne være i det forgjette land litt lenger og så betale en relativt hyggelig sum til stempelmannen. Nei da, først måtte de stå i kø (heldigvis var det ikke migrasjonskøen, da den var ca 50 ganger så lang), så fikk de en liten lapp som de måtte fylle ut, så stå i kø igjen for å levere lapp og pass.
Da de endelig kom fram til skranken leverte de passene og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke, som sagt så gjort fredag den 17. oktober troppet de opp igjen, med den søte tanke i det vakre hodene at det bare var å betale og å få passet, men nei da, for våre småpiker hadde oversett en liten detalj ` Alle offentlege kontor er stengde for lunsj mella 13 og 14 på kvardagar ` så da ble det coffee (drikken ikke mannen) i en times tid før de endelig kunne stille seg i en kø for å få pass og en liten lapp, så i en ny kø for å få en stor lapp som de skulle ta med i banken og betale 110 skinnende amerikanske gullmynter for. Våre små heltinner kom seg i banken som lå en helt annet sted i byen, her var det hindringer så store som Dovre, for det var trafikksyltetøy og det var mange filialer men bare en av dem var rett…
De søte små gikk inn i den første ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Så de banket på hos naboen ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Som fortalt så gjort, ” ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Ja det er det, bare still dere i den køen der” Og den køen var lenger enn ormenlange, men til slutt fikk de da betalt for seg. Puh, da var det vel bare å reise tilbake og vise kvittering og få stempel i passet! Men vi har ikke kvittering.. ”Unnskyld, beklager, sorry og pardon, hvor får vi kvittering?” ” Det er i den køen der” Og den køen var enda lenger og enda treigere.
Men da de hadde ventet i syv lange og syv breie fikk de kvittering og kom seg tilbake til immigrasjonskontoret, som de akkurat rakk før det stengte. Men kun for nok en gang å levere sine papirer og få beskjed om å komme tilbake neste uke. Og for å gjøre en veldig lang historie kort fikk vi våre pass på tirsdagen etter, US$ 110 lettere men med studentvisum for et år.

Ja og eller har vi hengt mye rundt på hostellet og gjort viktige akademiske ting, og på verdens koseligste bar som ligger ca 20 meter opp i gata. Relax pub, er verdens minste, men på et eller merkelig vis er det alltid plass til noen til, nesten som teltet i Harry Potter. Og apropos Harry, vår herlige foreleser Jerome kommer stadig med nye gullkorn, forleden dag forteller han om alle witchcraft skolene vi har i muzungo, de er veldig lette å finne, det er nemmelig bare å søke på Internett, eneste problemet er at du får så mange tilbud om å bli med. Men vist nok er trylletriks med kaniner og blomste også witchcraft, så det er bare å passe seg….

Safari (kjeks?)

Argh Internett som ikke fungerer for 5 flate flyndrer på et flatt fat stikker kjepper i hjulene for min briljante plan om gjevnlig oppdatering av dette eventyret av en blogg. Men uansett, siden forrige oppdatering har det skjedd en hel del.
Det største først er at vi her vært på safari i Murchison falls, like ved grensa til Kongo og greier :) Det var en helt fantastisk tur, vi ble hentet tidlig fredags morgen av Tony som var vår guide, eller rettere sagt gjeter, for det kan ikke være bare lett å holde styr på 9 gale hvite jenter… Fredagen gikk i hovedsak med til å kjøre hele den lange veien, tisse i busker og å se på den fantastiske naturen her i Uganda (den er virkelig flott). Da vi endelig kom fram til inngangen til parken måtte vi ha en liten stopp for å smøre oss inn med mosquito repellent så vi ikke skulle bli stukket av alt for mange mygg og noen utrolig kjipe fluer (sesse fly eller hva de nå heter) som kan være bærere av den fryktelige sovesyken…. (Ja jeg syntes også at dette hørtes veldig festlig ut fram til jeg fikk høre at denne sovesyken fører til muskelsvinn, sterilitet og evig slapphet, og siden vi aldri fikk svar på om den var kurerbar gjorde vi som Tony sa).
Så kjørte vi til selveste Murchison fossen, som var ganske tøff, men vi ar da større fosse i Norge om det er lov å si. På fredagskvelden kom vi i snakk med Herr Einar Braaten som er nede og jobber i med fredsforhandlingene i nord Uganda for norske U.D . Et kjempe spennende prosjekt som vi håper USA ikke ødelegger ved å blande seg for mye. Det morsomme med denne herremannen er at han kjenner til Jennys foreldre og alle foreleserne på Sv fakultetet i Bergen (fellesnevneren her er det radikale miljøet i Bergen på 70tallet).

På lørdag var det opp før sola for å komme oss på game drive, altså sitte i bil med hevet tak og speide etter kule dyr. Først så vi en elefant, så så vi flere elefanter og masse giraffer. Vi så utrolig mange forskjellige hjortedyr, som jeg selvfølgelig ikke husker navnene på, men den ene lignet veldig på en av våre professorer her nede og mange rase fugler. Vi hadde også en heftig løvejakt, men alt vi så var formiddagsmaten deres.
Så var det tid til litt mat før vi reiste på en veldig lang og en smule kjedelig og VELDIG varm båttur, men vi fikk se flodhester og noen få krokodiller (ikke elidiller eller krokofanter dessverre). På søndagen bar det heim til Kampala med ca en halv million myggstikk og fluebitt på føttene. (Men ingen har blitt malariasyke eller sovesyke, vart fall ikke mer enn vanlig).

Uganda er grunnlovsmessig et muslimsk land og derfor var det helligdag forrige tirsdag, Idd, avslutningen av ramadan som Jenny, Maria S og jeg fikk lov til å feire med Hamid og hans familie. Det var ingen stor ståhei, men en kjempe koselig lunsj hjemme hos Hamids mamma, Margreth. Men nå har jeg opplevd det også.

Ellers har det gått slag i slag med forelesninger, prøve og innlevering av oppgave og tenking på oppgaver som enda ikke er skikkelig påbegynt. Heldig vis er det uavhengighets dagen nå til torsdag. Men det er vist ikke noen stor greie her nede så da får man prøve å utnytte det til det fulle.