Det forgjette lands portaler

Hoysann da var det en stund siden forrige oppdatering ja, men sånn er det når man er viktig og opptatt Europeer i Afrika (eller ikke…).
Hvor skal jeg begynne? Kan jo starte med å si at Kampala blir bare bedre og bedre, liker denne byen, men Wandegeya er selve paradis på jord. Immigrasjonskontoret der i mot er vel heller et litt varmere sted i den kristne tro.

Jadda her er historien om Jenny, Pamela og Maria’s herlige eventyr i immigrasjonskø i Uganda (regner med at det er det samme over hele fjøla her nede, men jeg vil jo ikke generalisere): Det hele startet den herrens dag 10 oktober 2008, en fredag for dere som lurer, hvor tre søte og lystige småpiker vandret ned fra Universitetsområdet mot bussholdeplassen i nærheten, hvor de skulle ta bussen til sentrum, mange mange busser passerte dem, men ingen som skulle i riktig retning, til sist ble de enige om å ta en taxi. Som sagt så gjort, og de kom seg endelig fram til det magiske stedet kalt immigrasjonskontoret. Her skulle de få, eller de trodde de skulle få, et lite stempel i sine pass som sa at de kunne være i det forgjette land litt lenger og så betale en relativt hyggelig sum til stempelmannen. Nei da, først måtte de stå i kø (heldigvis var det ikke migrasjonskøen, da den var ca 50 ganger så lang), så fikk de en liten lapp som de måtte fylle ut, så stå i kø igjen for å levere lapp og pass.
Da de endelig kom fram til skranken leverte de passene og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke, som sagt så gjort fredag den 17. oktober troppet de opp igjen, med den søte tanke i det vakre hodene at det bare var å betale og å få passet, men nei da, for våre småpiker hadde oversett en liten detalj ` Alle offentlege kontor er stengde for lunsj mella 13 og 14 på kvardagar ` så da ble det coffee (drikken ikke mannen) i en times tid før de endelig kunne stille seg i en kø for å få pass og en liten lapp, så i en ny kø for å få en stor lapp som de skulle ta med i banken og betale 110 skinnende amerikanske gullmynter for. Våre små heltinner kom seg i banken som lå en helt annet sted i byen, her var det hindringer så store som Dovre, for det var trafikksyltetøy og det var mange filialer men bare en av dem var rett…
De søte små gikk inn i den første ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Så de banket på hos naboen ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Som fortalt så gjort, ” ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Ja det er det, bare still dere i den køen der” Og den køen var lenger enn ormenlange, men til slutt fikk de da betalt for seg. Puh, da var det vel bare å reise tilbake og vise kvittering og få stempel i passet! Men vi har ikke kvittering.. ”Unnskyld, beklager, sorry og pardon, hvor får vi kvittering?” ” Det er i den køen der” Og den køen var enda lenger og enda treigere.
Men da de hadde ventet i syv lange og syv breie fikk de kvittering og kom seg tilbake til immigrasjonskontoret, som de akkurat rakk før det stengte. Men kun for nok en gang å levere sine papirer og få beskjed om å komme tilbake neste uke. Og for å gjøre en veldig lang historie kort fikk vi våre pass på tirsdagen etter, US$ 110 lettere men med studentvisum for et år.

Ja og eller har vi hengt mye rundt på hostellet og gjort viktige akademiske ting, og på verdens koseligste bar som ligger ca 20 meter opp i gata. Relax pub, er verdens minste, men på et eller merkelig vis er det alltid plass til noen til, nesten som teltet i Harry Potter. Og apropos Harry, vår herlige foreleser Jerome kommer stadig med nye gullkorn, forleden dag forteller han om alle witchcraft skolene vi har i muzungo, de er veldig lette å finne, det er nemmelig bare å søke på Internett, eneste problemet er at du får så mange tilbud om å bli med. Men vist nok er trylletriks med kaniner og blomste også witchcraft, så det er bare å passe seg….