”Er det lov å tisse på sebraen?” – Jenny

Jo da som det kommer fram fra forrige blogg, har det ikke skjedd så fryktelig mye nytt og spennende den siste tiden bortsett fra vår andre safaritur for et par helger siden, denne gangen lukket vi borrelåsen og satte kursen mot Queen Elisabeth, sør vest i Uganda, så nærme Kongo denne gangen også. Reist fredag, krysset ekvator og kom fram just da det begynte å mørkne. Bodde på en koselig liten safari lodge, her fikk vi dobbelt rom så jeg og min midlertidige make, Jenny, kumpunerte sammen. Så var det tid for en liten øl med påfølgende middag og to tre øl til.
Lørdag morgen fem på halv syv skulle vi på game drive (som sagt ut å kjøre og speide etter dyr), dette var da ikke bestemt av meg men av Toney den slavedriveren (ironisk nok). Men humøret var på topp, vi kjørte en stund, og dumme lille meg presterer å si at denne veien ikke var like ille som sist… Der tok jeg så feil som det gikk an gitt, for det var ikke mer enn ca 5 minutter etterpå at den afrikanske salsatimen begynte (for dere innvidde er det når bilen sklir i søla). Plutselig ser vi en flodhest som står langt fra vannet sammen men en antilope og henger. De så ikke ut som mors beste barn, det er ikke de du vil at dattera di skal gifte seg med for å si det sånn… Men vi speidet nå engang etter løve, og jammen meg så vi ikke en også. Det stod riktig nok 5 andre biler stappet med folk og så på den før vi kom men dere var ikke der så det var jeg som først oppdaget den! Det var en ekte løve dame, for mennene bland løvene er som de fleste andre menn her i verden og lar damene ta seg av maten J Etter det ble liksom det meste litt antiklimaks, helt til vi skulle på nok en båt tur (hvor Eva endelig fikk tatt bilder av Kongo) Det var flodhester så langt øyet kunne se, ja kanskje ikke fult så mange, men det var en god del. Det var også her jeg fant ut at mine øyne ikke egner seg for krokodille jakt, og om jeg noen gang blir spist av et dyr blir det en sånn en.
Da vi kjørte tilbake til lodgen etter båt turen var det en flodhest som tuslet rundt i hagen til nabo hotellet (der hvor det kostet greit 250 US$ per natt, ikke noe for fattige studenter med andre ord) dette var heller ingen blifis av en hippo, for den stod og stanget ned en lyktestolpe, men fine bilder ble det.
På søndagen pakket vi ryggsekken og satte nesen mot sebraene i lake Mburo Nasjonal park. Det var litt lenger enn vi trodde (og lit trist siden noen ikke var helt i topp form, inkludert meg… Hompete veier med blærekatarr og nyre vondt er en dårlig kombo. Hvordan man klarer å pådra seg blærekatarr i Afrika er en helt annen historie), men for meg var det totalt verdt det når vi fikk se sebraer, og ja de ser bra ut (ha ha ha). Så vendte vi nesen mot den nordlige halvkule igjen, med mye overtrøtt og dårlig humor mellom Eva, Jenny, Pamela og meg som ingen av de andre skjønte. Vi måtte selvfølgelig stoppe på veien sånn at barna kunne stå men en fot på hver side av ekvator. Endelig hjemme i Kampala er det selvfølgelig trafikk syltetøy som vanlig så vi kjører en enda mer hompete vei hjem.
Men vi var da alle enige om at det hadde vært en fin tur

Nå på fredag hadde vi Obamarama; eller Obama fest om du vil. Dette var en stor suksess, og må nok gjentas hver gang han gjør noe fint for verden. Eneste problemet var mitt utrolig rotete rom og den dundrende hodepinen lørdag morgen.

Det forgjette lands portaler

Hoysann da var det en stund siden forrige oppdatering ja, men sånn er det når man er viktig og opptatt Europeer i Afrika (eller ikke…).
Hvor skal jeg begynne? Kan jo starte med å si at Kampala blir bare bedre og bedre, liker denne byen, men Wandegeya er selve paradis på jord. Immigrasjonskontoret der i mot er vel heller et litt varmere sted i den kristne tro.

Jadda her er historien om Jenny, Pamela og Maria’s herlige eventyr i immigrasjonskø i Uganda (regner med at det er det samme over hele fjøla her nede, men jeg vil jo ikke generalisere): Det hele startet den herrens dag 10 oktober 2008, en fredag for dere som lurer, hvor tre søte og lystige småpiker vandret ned fra Universitetsområdet mot bussholdeplassen i nærheten, hvor de skulle ta bussen til sentrum, mange mange busser passerte dem, men ingen som skulle i riktig retning, til sist ble de enige om å ta en taxi. Som sagt så gjort, og de kom seg endelig fram til det magiske stedet kalt immigrasjonskontoret. Her skulle de få, eller de trodde de skulle få, et lite stempel i sine pass som sa at de kunne være i det forgjette land litt lenger og så betale en relativt hyggelig sum til stempelmannen. Nei da, først måtte de stå i kø (heldigvis var det ikke migrasjonskøen, da den var ca 50 ganger så lang), så fikk de en liten lapp som de måtte fylle ut, så stå i kø igjen for å levere lapp og pass.
Da de endelig kom fram til skranken leverte de passene og fikk beskjed om å komme tilbake om en uke, som sagt så gjort fredag den 17. oktober troppet de opp igjen, med den søte tanke i det vakre hodene at det bare var å betale og å få passet, men nei da, for våre småpiker hadde oversett en liten detalj ` Alle offentlege kontor er stengde for lunsj mella 13 og 14 på kvardagar ` så da ble det coffee (drikken ikke mannen) i en times tid før de endelig kunne stille seg i en kø for å få pass og en liten lapp, så i en ny kø for å få en stor lapp som de skulle ta med i banken og betale 110 skinnende amerikanske gullmynter for. Våre små heltinner kom seg i banken som lå en helt annet sted i byen, her var det hindringer så store som Dovre, for det var trafikksyltetøy og det var mange filialer men bare en av dem var rett…
De søte små gikk inn i den første ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Så de banket på hos naboen ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Nei det er ikke her, men hør med naboen kanskje han vet ” Som fortalt så gjort, ” ”God dag god dag, er det her vi skal betale for visum?” ”Ja det er det, bare still dere i den køen der” Og den køen var lenger enn ormenlange, men til slutt fikk de da betalt for seg. Puh, da var det vel bare å reise tilbake og vise kvittering og få stempel i passet! Men vi har ikke kvittering.. ”Unnskyld, beklager, sorry og pardon, hvor får vi kvittering?” ” Det er i den køen der” Og den køen var enda lenger og enda treigere.
Men da de hadde ventet i syv lange og syv breie fikk de kvittering og kom seg tilbake til immigrasjonskontoret, som de akkurat rakk før det stengte. Men kun for nok en gang å levere sine papirer og få beskjed om å komme tilbake neste uke. Og for å gjøre en veldig lang historie kort fikk vi våre pass på tirsdagen etter, US$ 110 lettere men med studentvisum for et år.

Ja og eller har vi hengt mye rundt på hostellet og gjort viktige akademiske ting, og på verdens koseligste bar som ligger ca 20 meter opp i gata. Relax pub, er verdens minste, men på et eller merkelig vis er det alltid plass til noen til, nesten som teltet i Harry Potter. Og apropos Harry, vår herlige foreleser Jerome kommer stadig med nye gullkorn, forleden dag forteller han om alle witchcraft skolene vi har i muzungo, de er veldig lette å finne, det er nemmelig bare å søke på Internett, eneste problemet er at du får så mange tilbud om å bli med. Men vist nok er trylletriks med kaniner og blomste også witchcraft, så det er bare å passe seg….

Safari (kjeks?)

Argh Internett som ikke fungerer for 5 flate flyndrer på et flatt fat stikker kjepper i hjulene for min briljante plan om gjevnlig oppdatering av dette eventyret av en blogg. Men uansett, siden forrige oppdatering har det skjedd en hel del.
Det største først er at vi her vært på safari i Murchison falls, like ved grensa til Kongo og greier :) Det var en helt fantastisk tur, vi ble hentet tidlig fredags morgen av Tony som var vår guide, eller rettere sagt gjeter, for det kan ikke være bare lett å holde styr på 9 gale hvite jenter… Fredagen gikk i hovedsak med til å kjøre hele den lange veien, tisse i busker og å se på den fantastiske naturen her i Uganda (den er virkelig flott). Da vi endelig kom fram til inngangen til parken måtte vi ha en liten stopp for å smøre oss inn med mosquito repellent så vi ikke skulle bli stukket av alt for mange mygg og noen utrolig kjipe fluer (sesse fly eller hva de nå heter) som kan være bærere av den fryktelige sovesyken…. (Ja jeg syntes også at dette hørtes veldig festlig ut fram til jeg fikk høre at denne sovesyken fører til muskelsvinn, sterilitet og evig slapphet, og siden vi aldri fikk svar på om den var kurerbar gjorde vi som Tony sa).
Så kjørte vi til selveste Murchison fossen, som var ganske tøff, men vi ar da større fosse i Norge om det er lov å si. På fredagskvelden kom vi i snakk med Herr Einar Braaten som er nede og jobber i med fredsforhandlingene i nord Uganda for norske U.D . Et kjempe spennende prosjekt som vi håper USA ikke ødelegger ved å blande seg for mye. Det morsomme med denne herremannen er at han kjenner til Jennys foreldre og alle foreleserne på Sv fakultetet i Bergen (fellesnevneren her er det radikale miljøet i Bergen på 70tallet).

På lørdag var det opp før sola for å komme oss på game drive, altså sitte i bil med hevet tak og speide etter kule dyr. Først så vi en elefant, så så vi flere elefanter og masse giraffer. Vi så utrolig mange forskjellige hjortedyr, som jeg selvfølgelig ikke husker navnene på, men den ene lignet veldig på en av våre professorer her nede og mange rase fugler. Vi hadde også en heftig løvejakt, men alt vi så var formiddagsmaten deres.
Så var det tid til litt mat før vi reiste på en veldig lang og en smule kjedelig og VELDIG varm båttur, men vi fikk se flodhester og noen få krokodiller (ikke elidiller eller krokofanter dessverre). På søndagen bar det heim til Kampala med ca en halv million myggstikk og fluebitt på føttene. (Men ingen har blitt malariasyke eller sovesyke, vart fall ikke mer enn vanlig).

Uganda er grunnlovsmessig et muslimsk land og derfor var det helligdag forrige tirsdag, Idd, avslutningen av ramadan som Jenny, Maria S og jeg fikk lov til å feire med Hamid og hans familie. Det var ingen stor ståhei, men en kjempe koselig lunsj hjemme hos Hamids mamma, Margreth. Men nå har jeg opplevd det også.

Ellers har det gått slag i slag med forelesninger, prøve og innlevering av oppgave og tenking på oppgaver som enda ikke er skikkelig påbegynt. Heldig vis er det uavhengighets dagen nå til torsdag. Men det er vist ikke noen stor greie her nede så da får man prøve å utnytte det til det fulle.

Bowling og Karaoke

Hei igjen!
I gaå gjode vi noe som aldre ville falt oss inn i Bergen eller i Arendal... Vi tilbragte lørdagskvelden i bowlighallen(den eneste i Uganda) hvor vår finske venn, Marte og jeg bowlet.. Jenny som sliter med en lille skade i skuldra var offesiell ølhenter. Etter sportslighetene bel vi sittende å se på noen muzungos som danset og nok en gang ble det bevist for både afrikanere og oss som ikke danser at hvite mennesker kan IKKE danse... Men til gjenngjeld er ikke Ugandere så veldig flinke på karaoke heller, så det gikk litt opp i opp i går. Høydepunktet var når de hvite jentene danset til karaoken...
Men nok om det, sist søndag reiste vi på fisketur på lake Victoria, det var kjempe stas for både afrikanere og hvite jenter. Vår nydelige venn Hamid hadde laget fiskestenger til oss og fått tak i båt, han som kjørte båten var prins av noe slag. Først måtte vi grave mark for å ha agn, Jenny, Kirsten, Hamid og jeg hjalp vasset gjennom et fryktelig ekkelt vann med masse søle, pinner og annet jeg helst ikke vil vite hva var. Men mark ble det. Fisk, på den andre siden, ble det heller lite av.
Mens vi gravde mark møtte vi en mann som hadde en sukkerrør plantasje rett i høgget og han ville gjerne gi oss noen, så vi knaska sukkerrør til den store gullmedalje. Det var en herlig dag med mye latter og skrål så det er kanskje en grunn til at vi ikke fikk mer en en bitteliten fisk...
Etterpå tok vi med oss guttene på Indisk restaurant i Kampala. På mandagen var vi på jam på nasjonalteateret, kjempe gøy, men nok en gang var det et par muzungus som danset for harde livet, de eneste som danset til den afrikanske trommingen faktisk... Ikke veldig pent å se på, litt som en bilulykke hvor du ikke klarer å slutte å stirre. Men vi koste oss lell, Hamid eller Håkon som han nå heter, som vi hadde med oss var den perfekte "kjæreste" når folk hadde fått i seg litt øl og ville ha oss med hjem.

En ting her nede er at man aldri føler seg oversett, her om dagen da vi skulle ta en taxi pekte sjåføren på meg og sa at jeg måtte sitte forran, det viste seg at han trodde jeg var gravid fordi jeg gikk med en vid kjole. Jadda komplemangene hagler som dere skjønner. På den ene forelesningen vi hadde denne uken fortalte foreleseren de andre om at i muzungu-land har vi ikke posho (noen hvite greier som ikke smaker noen ting), matoke (banan som smaker potet) og sukkerrør. Det vi har er hunder og katter inne i huset, og hundene har klær... En annen foreleser fortalte om strender i Europa hvor vi ikke har på oss noen klær i det hele tatt (Kirsten var heldigvis raskt ute med å si at det kun er noen få strender) Så som dere skjønner er vi nok ganske rare i øynene på våre medstudenter... Ikke har vi noen gud heller så det hjelper jo ikke akkurat på inntrykket.

Pirates of the lake victoria

Jeg har nå funnet ut at jeg ikke er skapt for slike nymotens greier som blogger og talemeldinger og sånn... Men prøver meg litt alikevel.

Føler vi begyner å få litt taket på dette å bo i en storby i Afrika. Det er ikke like skummelt lenger å krysse gaten, eller å gå alene for å kjøpe chapatti og avocado (som jeg forresten begyner å gå grundig lei av), forelesningene har begynt i de fleste fagene, folk i gata har begynt å se hei istedenfor å rope muzungu etter oss (stort framskritt) og jeg har fått meg et Ugandisk navn!! Fra nå av svarer jeg kun på Katisi, som betyr the blessed one :)
I dag skal jeg endelig komme meg ut av Kampala for første gang siden vi kom, de andre har vært på et par turer, men pga influensa og sånn har jeg ikke klart å komme meg med. Men i dag blir det fisketur til Lake Victoria! Vi har en kompis fra Entebbe som har fikset båt og fiskeutstyr så nå er det bare å komme seg avgårde.

I går møtte vi ekte nordlendinger! (de er fra Tromsø så jeg regner med at det teller) De er nede på et utvekslingsprogram mellom deres videregående og en skole her nede. Disse flotte menneskene var søte og tok med litt nødvendige norske/skandinaviske produkter for oss.. Bla ørepropper og salte sild. Så under middagen i går var da jeg innså hvor mye vi har tilpasset oss tempo og små ting som er vanlig her. Feks det at vi vet at det kan ta alt mellom 20 minutter og halvannen time før vi får maten vi bestiller.

HVa angår forelesningene her er nivået litt annerledes enn hva vi er vant til hjemme i Bergen, her om dagen hadde vi en seriøs diskusjon om kanibaler, nightdancers, finnes eller ikke, hvorpå en av studentene sier i fullt alvor at når man gravde opp lik etter 20 år i jorda var det kun bein igjen, noen ganger var også beina begynt å forsvinne... I et annet fag har vi hatt en forelesning hvor foreleseren kun sa at befolkningsvekst ikke var den eneste grunnen til miljøproblemene i verden på 20 forskjellige måter. Men sånn er livet

Men nå skal jeg altså ut og fiske, og som den ekte piraten jeg er får jeg vel bare si Arrrgh!

jomfrubloggen!!!

Hei alle vakre mennesker! Jeg er jo i Afrika!!!!!!!!! (har enda ikke sett noen av dyrene her, men det kommer!)

Vi har vært her i litt over en uke nå, kom fram fredag i 2 tiden på formiddagen etter rundt 30 timers reise, via Oslo, London (som de av dere som har fått kort vet), Dubai, Etiopia og endelig Entebbe hvor vi ble hentet av vår utrolig vakre kontaktperson ved Makerere University, Pricilla. Vi ble kjørt til hostelet hvor vi regelrett ble dumpet, uten noen informasjon om hvor de andre norske var eller noe annet, kun et "See you on monday". Når på mandag? ingen aning..

For å gjøre en lang og noe kjedelig historie kort fant vi de andre jentene utpå kvelden og hadde en koselig helg hvor vi for det meste surret rundt i området rundt hostelet. Minus en liten utflukt som endte opp på feil side av byen..

På mandag fant vi ut at "see you monday" betyr klokken 11 og av det ikke er lett å ta ut 1020000 shilling i minibanken. Men nå er husleia betalt og alle de fantastiske pengene fra lånekassen kan brukes på andre ting når/om de nå engang kommer. På torsdag ble det bøttefest på rommet mitt, hvor umenneskelige mengder sprit ble konsumert. Og tror både Jenny og jeg kan skrive under på at det er ikke bare bare å være fyllesjuk i Uganda...

Skolen begyner enten nå til mandag eller en helt annen mandag, noe som gir en norsk jente som er vant til struktur et lite stikk i hjertet. Og utabilt internett til tross skal bloggingen opprettholdes på et vis... Spred det glade budskap folkens, Maria har enda ikke fått malaria, mageparasitt, hiv eller aids!! Mazungo Maria